En introduksjon

Den 24. oktober 1945 i kjølvannet av 2. Verdenskrig, ble De Forente Nasjoner skapt som en mellomstatslig organisasjon med det formål å redde fremtidige generasjoner fra internasjonale konflikters ødeleggelser.

FN representanter fra alle regioner i verden vedtog formelt Verdenserklæringen om menneskerettigheter den 10. desember 1948.

De forente nasjoners pakt etablerte seks hovedorganer, som omfattet Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet og den internasjonale domstolen og, i forbindelse med menneskerettighetene, et Økonomisk og sosialt råd (ECOSOC).

FN-pakten gav ECOSOC makt til å etablere «kommisjoner på de økonomiske og sosiale områdene og til å fremme menneskerettighetene ...».” En av disse var FN’s menneskerettighetskommisjon, som under Eleanor Roosevelts formannsperiode fikk skapt Verdenserklæringen om menneskerettigheter.

Erklæringen ble utarbeidet av representanter for alle regioner i verden, og omfattet alle juridiske tradisjoner. Formelt vedtatt av De Forente Nasjoner den 10. desember 1948, er det det mest universelle menneskerettighetsdokumentet som eksisterer, som avgrenser de 30 fundamentale rettighetene som danner grunnlaget for et demokratisk samfunn.

Den 10. desember 1948 vedtok og kunngjorde Generalforsamlingen i De forente nasjoner den fullstendige teksten som følger på de neste sidene. Rett etter denne historiske begivenheten henstilte Generalforsamlingen til medlemslandene om å publisere erklæringens tekst og «sørge for at den blir spredt, fremvist, lest og forklart, spesielt i skoler og utdanningsinstitusjoner, uten hensyn til de forskjellige landenes eller områdenes politiske status.»

I dag er erklæringen et levende dokument som har blitt akseptert som en kontrakt mellom en regjering og dens borgere over hele verden. Ifølge Guinness Book of World Records, er det det mest oversatte dokumentet i verden.

>> Les erklæringens fulle ordlyd